Det grønne skiftet

I dag er de menneskeskapte klimaendringene og konsekvensene av disse en realitet. Utfordringene er noe samfunnet og særlig primærnæringene møter daglig.

Det store paradokset for primærnæringene er at både klimaendringene, men også kampen mot klimaendringene - det grønne skiftet, skaper svært negative konsekvenser. Klimaendringene medfører endrede driftsmønster, dårligere beiter eller fangsttall. Samtidig som det grønne skiftet også medfører endret drift og tap av arealer. Primærnæringene havner på den måten i «dødens posisjon», hvor de uansett kan være taperne, hvor ressursgrunnlaget forsvinner enten som konsekvens av klimaendringene, eller som følge av det grønne skiftet

Hvilke inngrep og begrensninger primærnæringene kan akseptere for gjennomføringen av det grønne skiftet må på mange måter veies opp mot hvilke konsekvenser det har for primærnæringene å ikke bidra til det grønne skiftet. Hvilken pris kan primærnæringene betale i kampen mot klimaendringene uten å miste livsgrunnlaget? Det å finne balansegangen for at primærnæringene fortsatt skal ha livets rett, samtidig som man avgir arealer og ressurser for det grønne skiftet er en krevende øvelse.

For Arbeiderpartiet skal det være et klart krav at folkeretten følges og at menneskerettigheter og urfolksrettigheter vektlegges for å sikre grunnlaget for samiske interesser og rettighetshavere ved arealinngrep og utbyggingssaker. Premissene for gjennomføringen av det grønne skiftet defineres av nasjonale myndigheter. Disse premissene legges til grunn i politikken og planene som legges for nødvendige samfunnsendringer for å nå målene som ligger i Paris-avtalen. Primærnæringene har ikke en stemme for å være med på å legge premissene fra sitt ståsted. Dermed blir Statens definisjoner enerådende både i problembeskrivelse, men også for gjennomføringen av det grønne skiftet.

Vi mener at primærnæringene og innbyggerne må få ressurser og mulighet til å lage sine egne definisjoner og vurderinger basert på klimaendringer og behovene for det grønne skiftet. Dette er vesentlig for at primærnæringene i en tidlig fase kan finne, og signalisere hvilke tiltak og bidrag som er akseptable og forsvarlige i gjennomføringen av det grønne skiftet. Primærnæringenes mangel på kunnskap om de samlede konsekvensene av utbygging samt usikkerhet på om tålegrensen blir respektert i fremtiden kan være en medvirkende årsak til motstand mot prosjekter.

I praksis har ikke primærnæringene noen påvirkningsmulighet i en tidlig fase på arealkrevende prosjekter i forbindelse med gjennomføringen av det grønne skiftet. 

Et eierskap til kampen mot klimaendringene samt god dialog med myndigheter på et tidlig stadium kan bidra til at det finnes flere gode eksempler for hvordan arealer på bedre vis kan brukes både mellom primærnæringer og prosjekter som kreves for det grønne skiftet.

Eksempelvis kan det tenkes at enkelte prosjekter som har møtt stor motstand i primærnæringene kunne vært gjennomført hvis man på et tidlig stadium hadde brukt primærnæringene som premissleverandører for hva som er gjennomførbart. Prosessen for utbygging av arealkrevende industri kan for primærnæringene eksempelvis føles som et overgrep fra myndighetenes side. Når prosessene er igangsatt og premissene på forhånd er lagt til grunn av myndighetene ender primærnæringene opp i en situasjon hvor de må «fremme innsigelser» eller gå imot prosesser hvis kostnadene av disse føles for høye til at primærnæringene kan akseptere de.

En smidigere prosess med god dialog sørger for at man allerede på planleggingsstadiet kan finne felles grunn. Primærnæringene kan være en konstruktiv partner og premissleverandør i det grønne skiftet, fremfor en høringsinstans og skranke for hva som er gjennomførbart.

Arbeiderpartiets Samepolitiske Konferanse mener at det bør igangsettes et arbeid for å utrede hvordan primærnæringer og rettighetshavere kan være med å legge premissene i tidlige stadier.