Revsbotn, foto av Ronny Wilhelmsen

Norsk forvaltning har knust det samiske laksefisket

Saksfeltet må undergis en uavhengig granskning. Krokgarnfisket etter laks er blitt forbudt også i Finnmark, og sjølaksefisket totalforbudt i resten av landet. I tillegg foreslås det stans i laksefisket i Tanaelva, verdens viktigste vassdrag for atlantisk laks. Argumentasjonen er på grunn av bestandssituasjonen.

Vi konstaterer at det tradisjonelle, og dermed også det samiske laksefisket, siden midten av 1970-tallet har opplevd et utall runder med nedskjæringer. Begrunnelsen: Det har vært nødvendig av hensyn til bestandssituasjonen.

Det som i realiteten har skjedd er at man tok kvantum fra de som hadde laksefiske som en del av sin næring og som grunnlag for sin kultur, og overførte det til andre grupper.

På 1980-tallet var det drivgarnsfisket til havs som profiterte på at man skar ned på laksefisket i samiske områder. I Finnmark inndro staten bl.a. 1100 sjølaksefiskeplasser på den såkalte statsgrunnen, og kutta garnfisket i Tanavassdraget med ett døgn.

Da havdrivgarnsfisket ble forbudt i 1989, kuttet man for sikkerhets skyld ytterligere i det tradisjonelle sjølaksefisket.

Det grelleste eksemplet på at både forskning og forvaltning har sett helt bort fra at laksefisket i sjø og elv har vært en viktig basis for samisk kultur, finner man i behandlinga av det finske turistfisket i Tanavassdraget. Dette tok til på begynnelsen av 1970-tallet. Frem til om lag 2015/16 var det innen dette fisket solgt om lag en million døgnfiskekort – det vil si iallfall et par millioner stangdøgn. Oppfiska kvantum var betydelig, men dette ble tydeligvis ikke ansett som noen fare for bestanden.

Løsninga man tydeligvis valgte var å kutte i sjølaksefisket i mange runder.  Bestandssituasjonen i Tanavassdraget, og særlig de øvre delene av dette, var gjerne begrunnelsene for kuttene. Det vil si at våre myndigheter prioriterte rike sørfinske turister på bekostning av samisk kultur. Det klareste uttrykket for dette fikk man gjennom de siste tanaforhandlingene i perioden 2012 – 1016. Våre egne myndigheter lovte der ytterligere kutt i sjølaksefisket forutsatt at Finland ville gå med på en reduksjon i turistfisket. Det ble en viss reduksjon, og nye kraftige kutt i sjølaksefisket fra 2018, og garnfisket i Tanavassdraget ble kutta til langt under smertegrensen.

Selv om reduksjon av fisket i dette vassdraget var et hovedformål med forhandlingene, opplever man det utrolige at norske myndigheter tillater at det innføres en ny rettighetskategori i vassdraget – nemlig ikke fast bosatte finske hytteeiere med tomt ved vassdraget. Disse kan etter den nye avtalen drive fiske med stang nærmest på linje med lokalbefolkningen. De får nesten gratis fiskekort som utstedes på finsk side, og gjelder også på norsk side hvor befolkninga i fellesskap eier fiskeretten.

Den norske regjering finner det også helt i sin orden at de sørfinske hytteeierne kan videreselge disse fiskekortene til den pris de selv måtte ønske, og dermed spekulere med fiskeretten på norsk side.

I den nye tanaavtalen er Finland også gitt innflytelse over reguleringen av sjølaksefisket på norsk side. Jf. Tanaavtalens artikkel 3 pkt. 2. “Forslag til endringer i reguleringene av sjølaksefisket i Finnmark skal sendes ansvarlig myndighet i Finland til uttalelse.»

Sjølaksefiskerne ble ikke involvert, og det skulle holdes hemmelig at sjølaksefisket var et forhandlingstema. Både den finske regjeringen og Riksdagen sa seg tilfreds med avtalen, og nå har man sett det første resultatet. Fra finsk side støtter man regjeringens vedtak om å forby fisket med krokgarn også i Finnmark, og går imot at kilenotfisket utvides.

Forvaltningen har gjennom mange tiår bygd på én forutsetning, nemlig at det er overfiske og kun overfiske som påvirker laksebestander negativt. Derfor er det også kun ett forvaltingsverktøy som har vært fulgt – kutt i tradisjonelt garnfiske.

Nå ser vi resultatet. Sjølaksefisket er omtrent helt utradert, og laksefisket i Tanavassdraget anbefales stanset.

Selv om tradisjonell kunnskap i hht. norsk lov og internasjonale konvensjoner skal være en del av kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen, er dette fullstendig oversett. Vi må ta inn over oss at økologiske endringer og andre påvirkninger har spilt inn når det gjelder nedgang i laksebestanden. Et godt eksempel er når man fra lokalt hold har pekt på at forbudet mot all tradisjonell predatorforvaltning kan ha bidratt til en skadelig økning av predatorene, er dette delvis blitt latterliggjort av de ansvarlige.

Bargiidbellodat fremmet følgende forslag til plenum 9. mars 2021

Sametinget har opp gjennom årene deltatt i en rekke konsultasjoner med sentrale myndigheter om sjø- og elvelaksefisket. Det har fra myndighetenes side ikke vært noen forståelse for Sametingets synspunkter. Når den forvaltningen som kun sentrale myndigheter har ansvaret for, har ført til at sjølaksefisket nesten fullstendig er utradert, samtidig som forskeranbefalinger om at fisket i en av verdens beste lakseelver må stanses, må det nå gjennomføres en uavhengig granskning av hva som er årsaken til dette. Muligens bør dette gjøres på internasjonalt nivå.

Sametinget ber derfor sametingsrådet om å målrette sitt arbeid for å komme til bunns i denne forvaltningsskandalen, og hva som kan gjøres for at laksefisket igjen kan bli en del av grunnlaget for samisk kultur.

Revsbotn, foto av Ronny Wilhelmsen