Våre kvinner - 8. mars 2020

Fra Finnmark fylkesbibliotek. Bildet er public domain.

“Hun hadde nettopp gått på ski rundt reinflokken denne mørke januarmorgenen. Temperaturen var rundt 30 blå, men hun sto likevel bøyd over en iskald bekk og vasket småbrødrenes klær i frostrøyken til tross for stadig mindre følelse i fingrene. Hun måtte forte seg, for det var hennes oppgave å sørge for et varmende bål i goahtien, samt mat til de minste når de sto opp.

Hun la ved på bålet og gikk ut av gammen og ned i fjæra. Hun klarte ikke vente lenger, de 6 barna lå inne i gammen å sov. Det hadde blåst opp på havet. Hun falt på kne blant tang og sjøvann og bad til sine guder mens hun gråt. "Få min mann trygt hjem med fangsten. Mine barn vil ikke overleve uten oss begge", ropte hun ut mot det frådende havet.

Samtidig, i en helt annen kant av Sápmi - var en annen kvinne godt i gang med forberedelsene til et stort møte. Organisering og planlegging måtte balanseres med helt dagligdagse gjøremål for kvinnene av den tiden.”

Lovisa Mienna Sjøberg skrev for noen år siden en artikkel om hva samiske kvinner engasjerte seg i for 100 år siden. Hun nevner blant annet at det ikke virket å eksistere en debatt blant samiske kvinner om hvorvidt de skulle ha stemmerett.“Det var ikke et spørsmål om kvinner skulle delta i politikken, de bare gjorde det. Kanskje var det slik at politikk i det tradisjonelle samiske samfunnet ikke var en kjønnet aktivitet.”

Tidene har endret seg, men våre kvinner står fortsatt som høyreiste og samlende fyrtårn i et samfunn i rasende endring. Solide grunnfjell hvor tryggheten kan sammenlignes med å legge til en trygg havn midt i en nådeløs vinterstorm.

De er våre helter på fjellet, på havet og i våre institusjoner. De har organisert det hjemlige, holdt økonomien, utformet politikk og manet til samfunnsendring, tatt vare på både barn og eldre, samtidig som de har deltatt i tungt arbeid i overlevelsens navn.

Vi har kommet så langt i 2020, men fortsatt er vi ikke der at kvinnene våre har lik lønn for likt arbeid. Fortsatt sier halvparten av våre kvinner at de har vært utsatt for vold. Det hverken kan eller skal vi godta. Få har vært prøvd hardere og enda færre har reist seg sterkere.

“Hun rakk alle sine gjøremål, både denne kalde januardagen og i flere tiår etter. Til tross for en spe kropp med evig verkende fingre etter utallige klesvask i iskaldt vann.

Hun rakk alle sine gjøremål, hun som bad i fjæra. Hun fortsatte å bøte garn og mate husdyrene, hun var det samlende bålet i gammen for sine syv.

Hun rakk alle sine gjøremål, hun som inviterte og organiserte, til det som skulle bli kjent som det første samiske landsmøtet.”

Min áhkut (Våre bestemødre).Min eatnit (Våre mødre).Min nissonat (Våre kvinner).

Sápmi er bygget av sterke kvinner.